Nå som Mandaljazz begynner å dra på åra, har det åpenbart seg noen mønstre og riter, det vi folk på fint kaller “tradisjoner”. En av disse er at vi liker å gå ut med et realt smell, en ekstatisk eksplosjon av sterke farger, groovy rytmer og blåserekker som røsker deg i skjortekragen og drar deg ut på dansegulvet.

I år har vi gleden og æren av å kunne la det fenomenale livebandet Les Frères Smith runde av festivalens siste kveld og navigere oss vidøyd gjennom julinatta.

Det franske afrobeat-orkesteret har holdt koken i over 15 år, og gitt ut tre plater hvor de gradvis har utvidet sin palett av livsbejaende, antikolonialistisk jazzfunk. Fela Kuti er en åpenbar ledestjerne (bare sjekk ut coveren deres av “Expensive Shit”), men ghanesisk highlife, ethiojazz, ørkenblues og soul spiller også en viktig rolle i deres lydbilde.

Riktignok har de ikke gitt ut nytt album siden Mutation fra 2020, men det er uansett som et liveband at Les Frères Smith for alvor briljerer. På den måten er de som en franko-afrikansk slektning av Grateful Dead, det amerikanske jambandet som reiste kontinentet rundt og virkelig fikk utløp for sitt talent når de stod på scenen – koblet sammen som én felles musikalsk bevissthet, og foran en flokk med likesinnede. Veien er målet.

For de av dere som ikke hadde fransk som valgfag, så betyr bandnavnet “brødrene Smith”, og de hevder at samtlige medlemmer heter Smith til etternavn (ja, særlig!). Det speiler at de driver ensemblet som en slags familiebedrift: Ryktet skal ha det til at de er sine egne managere og produsenter. Det ligger stor kraft i å ta saken i egne hender.

Dette er frigjøringsmusikk på sitt beste. Forén eder – på dansegulvet!